consonants and vowels.

empati' -en (fra eng., av gr empatheia 'lidelse') (evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon el. tankeliv

Mange mennesker mangler empati. Mangler evnen til å se andres følelser for det de er, hvordan de opplever ulike situasjoner uten å selv kunne identifisere dem. Det vet vi. So far, so good. Problemet oppstår når man elsker. Elsker et menneske uten denne evnen. Uten empati. Når et menneske en dag kan være den som gjør oss lykkelig - for så å være den som får magen til å knytte seg av smerte. Jeg lå nettopp og tenkte, akkurat som jeg bestandig gjør på urovekkende upassende tidspunkter av døgnet. Tenkte på hvordan det i det hele tatt er mulig å overleve uten denne evnen. For, dersom man ikke er i stand til å føle empati - er man da i stand til å bry seg om noen med alt det innebærer? Er man i stand til å elske noen, når man egentlig aldri greier å identifisere og forstå deres livssituasjoner, traumer, sorger og også gleder? Når man ikke, helt uselvisk, evner å identifisere at noen kan påføres smerte i en situasjon en selv aldri har oppfattet som spesielt truende? Når man er mer opptatt av egen oppfatning enn hvordan andre opplever den aktuelle hendelsen? Når man av natur er kynisk nok til aldri å føle noen form for medfølelse for andre?

Jeg elsker et menneske uten empati. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske - og det skremmer meg. Aller mest skremmer det meg at jeg er i stand til å elske noen uten empati. Et menneske jeg vet at har avfeid alle slag både jeg og andre i vår omgivelse har utkjempet som bagateller.  Nå lurer jeg på hvorvidt hun noen gang har elsket meg, og om hun noen gang kommer til å være i stand til å elske noen.

It's out there. Natt-consonants. The weak self. Jeg har lenge hatt et stille, nærmest kvalt håp om at dette skulle skje. Nå er jeg imidlertid ikke så sikker på at jeg liker det lenger. Å vise svakhet. Det er en side ved meg selv jeg så altfor lenge har sett på fra et utenfraperspektiv, fra bak masken. Den som holdt meg sterk. En side av meg selv jeg trenger tid for å bli kjent med. Å annerkjenne. Hva som skjer framover aner jeg ikke.

Hvorfor gråter jeg ikke?

Dra til helvete. Dra til helvete. Dra til helvete. Ordene slår mot hjernebarken hennes som dundrende tømmerstokker, ordene hun motvillig hadde latt glippe mellom leppene sine flere ganger enn han fortjente. Det er i det minste det hun tenker når hun ikke lenger er sint, når hun ikke lenger føler seg mindre betydningsfull enn en ensom, forurenset hestehov i veikanten. Når hun er i stand til å smile, i stand til å kysse, kanskje til og med i stand til å ha sex med ham uten å føle på sorgen. For det er sant som hun sier hver eneste dag, at hun elsker ham. Det er det faktum at hun elsker ham som gjør alt vanskelig. Kanskje det er kjærligheten som er roten til angsten, heller enn sorgen? Hun evner ikke å tilgi. Tilgi ham for det han gjorde snart to år tilbake. Tilgi ham for hvordan han kunne slippe henne inn i livet sitt, mens hun selv pent måtte stå på sidelinjen og observere det hele. Han sier han angrer, at han var uærlig overfor både ham selv og henne, men repetisjonen av handlingene hans gjør det vanskelig for henne å tro. å tilgi. Hun finner det ikke logisk, hvordan han kan forstå at det han gjør er feil, men likevel gjenta feilen like etterpå. Han hadde det ikke godt med henne engang, sier han. Hun vil tro på ham. Det er ingenting hun heller vil høre enn at han hadde det vondt med henne. På en nærmest sadistisk måte blir hun glad, nærmest euforisk hver eneste gang han forteller om hvordan det gjorde vondt da hun klorte ham, og han ikke engang greide å fullføre. Men så blir hun, som så mange ganger før, trist. Fanget av sinnet, angsten og sorgen. Det er da hun innser at det ikke er hvorvidt det var godt eller ei som er viktig, men heller det faktum at han valgte henne.

Det kommer hun bestandig til å hate ham for. Derfor kan det godt hende at hun ber ham om å dra til helvete igjen.

Alle har vi en identitet. Noen evner, og ikke minst ønsker å leve under sin i alle situasjoner, mens andre, i likhet med meg foretrekker å skjule sin av og til. Jeg opplever å uttrykke meg ærligere anonymt. Ikke misforstå, jeg lyver selvfølgelig ikke til menneskene rundt meg. Samtidig er jeg heller ikke ærlig, nettopp fordi jeg til en viss grad skjuler min identitet. Du kan på mange måter si at jeg lever med to, hvis ikke flere identiteter. Først har du den consonants and vowels som er en sterk, intelligent, målrettet ung kvinne som bestandig er den første til å stille opp for andre når de trenger det. Hun har alltid et råd eller trøstende ord til de som måtte trenge det, uavhengig om det gjelder hennes beste venninne eller noen som hater henne. Hun leter etter, og finner det beste i alle mennesker.


Så har du den consonants and vowels som er usikker. Så jævlig usikker. Hun orker ikke tanken på hva framtiden bringer, ikke engang morgendagen. Hun slukes innvendig av alle tankene, har for lengst  mistet grepet om organiseringssystemet hun tidligere hadde for dem. Hun gråter seg i søvn når hun må legge seg alene, og sitter ofte oppe hele natten. Det er enklere å sitte oppe, da kan hun distrahere hjernen. Når hun imidlertid ligger der, alene, er hun hjelpesløs. Da finnes det ingen alternativer, hun må bare ta imot. Ta imot og organisere etter beste evne, gråte, hyperventilere. Prosessen gjentas helt til hun er så utslitt at hun sovner.

Nå tenker du antagelig at consonants and vowels er ett stk. gærent kvnnemenneske. Trolig har du rett. Jeg vet ikke. Jeg evner ikke lenger å skille mellom rett og galt, gode og vonde tanker. Samtidig er jeg for stolt til å være svak, jeg er hun som hjelper andre, ikke hun som trenger.

Uansett. Jeg har lenge forsøkt å skrive blogginnlegg under min egentlige identitet, uten å lykkes. Jeg tåler den ikke, og søkte derfor tilbake hit. Igjen. Til consonants and vowels. Mitt fristed. Nå skal jeg legge fra meg pcen og la meg sluke av Hamsuns ord.

Hva er et forhold uten god sex? Uten kjemien, uten kåtheten, uten lysten på hverandre, uten tryggheten på å være nakne sammen? Å kjenne hverandres kropper fra A-Å, å vite nøyaktig hva som tenner og tilfredsstiller partneren? Kan man i det hele tatt overleve som par uten god sex? Je ne pense pas.

Du bør forøvrig høre Joshua Radin - Closer. Vakkert.

Natt. Tanker som erobrer territorier, territorier alt annet enn ukjente. Kjente territorier, forbudte territorier. Territorier som for lengst burde vært stengt av, men som, som alt annet har smutthull. Smutthull bevisstheten finner, jager og okkuperer innsiden av. Mylder. Et mylder av tanker, tanker som gjør det umulig å sove. Søvn, en naturlig del av menneskers liv, i det minste mennesker hvis tanker ikke er besatte av å okkupere smutthullene. Smutthullene i territoriene, territoriene som gjør søvnprosessen ugjennomførbar.

Dag. Dagen er langt enklere - dagslyset tillater maskeringer uten spørsmål. Dagtid tillater uvanlige rutiner, ingen stiller spørsmål ved milelange løpeturer en tirsdag formiddag. Ingen stiller spørsmål ved jenta som vandrer langs Bergens brosteinsbelagte gater, alene, men likevel i et så folksomt selskap. På innsiden. Ingen stiller spørsmål ved jenta på jobb, den tilsynelatende lille, søte, sjarmerende jenta som får umoralsk mange forespørsler om å bli med juss- og NHHstudenter hjem.

Klokken er 06:27 i skrivende stund, hvilket betyr at jeg har 18 minutter på å kle av meg og legge meg ved siden av kjære for at han ikke skal oppdage natt-consonants. Oppdage dag-consonants vil han trolig aldri gjøre, ref. maskeringene. Jeg er for dyktig.

She remembered being in love once, twice, multiple times, perhaps many more times than her memory could restore. What distinguished this love from the other ones she could not figure out, other than this love being something unable to define. It was like a species of rare coloured butterfly, often sighted, but never conclusively identified.

His arms embracing her, light as the wind, yet safer than any other surrounding she could possibly imagine. When with him, it felt as if the world stood still. All of her problems, her worries - they disappeared, it was as if they had never existed. She knew that they had, and that they still did, but when lying in his arms they did no longer trouble her mind like a thunderstorm. The only thing she could concentrate on was the man she had almost given up on. The man she had secretly loved for two years, though convincing whoever asked that she had moved on, that she was fine, and her theatrical smile did the main part of the job for her. She smiled. Her brain created a smile for defence, in order to maintain the facade until the heart would eventually learn to smile on its own again.

She never gave up. Eventually he dared to let her into his heart, his heart still healing from the hurricane that left it broken into a thousand pieces. She knew the whole time that she would make sure for that to never happen again, and he probably knew it too, but it was not until that cold january morning that he dared. She could feel each and every one of her heartbeats that morning, smiling feeling her heart creating a rythm using the letters in his name. Smiling knowing it was her heart that was smiling, smiling knowing that she was finally on the right track. The track towards safety and secureness, the two elements he took from her when he had left her that warm night in may. Knowing that him finally jumping into this lifelong adventure was definite, and that she would never again find herself in solitude.

Jeg har ikke glemt Consonants and Vowels, jeg har bare trengt litt tid til å finne ut hva jeg egentlig vil med denne bloggen. Jeg begynte så ambisiøst, og tenkte at her, her kunne jeg skrive alt av akademisk litteratur som ikke egnet seg for offentligheten. Litteratur basert på kunnskapen jeg innehar, heller enn tankene og følelsene som okkuperer en langt større del av meg enn jeg egentlig liker å erkjenne. Til tross for at jeg studerer psykologi greide psyken min å rundlure meg - det var nettopp tankene og følelsene jeg hadde behov for å dokumentere på et vis. Når jeg sier dokumentere mener jeg likevel ikke at jeg eksplisitt vil dele tankene jeg gjør meg om enhver detalj med offentligheten, men heller forsøke å bruke det i tekst. Jeg har ikke glemt Consonants and Vowels, og det faktum at jeg logget inn på bloggkontoen min for å finne kommentarer fra dere som heller ikke har glemt CaV gjorde meg veldig glad, og inspirert. Ettersom jeg har blogget under min egen identitet i mange år følte jeg for å oppklare dette for dere, dersom dere ønsker å følge meg videre. Jeg vet ikke hva jeg vil bruke denne internettkapasiteten på, det eneste jeg vet er at jeg ikke vil legge den i ett spesifikt spor. Jeg er et komplisert menneske med langt flere tanker enn hva som trolig er normalt, i det minste håper jeg at det er unormalt. Flere ganger daglig får jeg anerkjennelse for mitt tilsynelatende strålende intellekt, empati og innsikt, men sannheten er at det føles som en 18-timersjobb. Forhåpentligvis kan jeg korte ned denne arbeidsdagen litt ved hjelp av nettopp Consonants and Vowels. Som en stream of consciousness.

Det har gått en stund siden sist gang jeg skrev, omtrent like lenge som hodet mitt har vært et kaos. Dette er, selvfølgelig, ikke synlig på utsiden, da det å opprettholde fasaden har blitt min ekspertise de siste årene. Sannheten kommer alltid fram, og selv om den tilsynelatende ikke betyr noe i dag, sårer den allikevel. Jeg ble såret, men maktet å tilgi. Nå vet jeg imidlertid ikke om det var det rette å gjøre. Jeg elsket ham da, jeg elsker ham nå. Men, til tross for det, så gjør tanken på at en annen jente lå i sengen hans da så ufattelig vondt. Det var hennes klær som lå henslengt på gulvet hans, det var hennes hud han kjærtegnet med de myke berøringene sine. Jeg? Jeg var naiv. Jeg ventet. Nå er han min, men det ser dessverre ut til at jeg ikke evner å verdsette det i tilstrekkelig grad. Han gråter, jeg gråter. Han blir sint på seg selv. Jeg klandrer han, selv om jeg gjentatte ganger har hevdet det motsatte. Aldri har det vært vanskeligere å opprettholde fasaden.

Nå skal jeg straks møte en venn for en kaffe. Kanskje gjennomskuer han meg, kanskje ikke.

30/11: Jeg elsker ham.

Jeg greier sjelden å lese ting to ganger, med mindre det er uforklarlig vakkert. De færreste forfattere evner å skrive uforklarlig vakkert, og det er derfor også sjelden jeg orker å lese noe mer enn én gang. Det er trist, og aller mest trist midt på natten. Det er ikke akkurat som om nettbutikkene leverer Brönte eller Prudhomme på denne tiden av døgnet, så det ser ut til at jeg må bære over med insomniaen på egenhånd i natt.